Cobalt
–Rolf Jacobsen
Colors are words’ little sisters. They can’t become soldiers.
I’ve loved them secretly for a long time.
They have to stay home and hang up the sheer curtains
of our familiar kitchen, bedroom and den.

I’m very close to young Crimson, and brown Sienna
but even closer to thoughtful Cobalt with her distant eyes and
untrampled spirit.
We walk in dew.
The night sky and the southern ocean
are her possessions
and a tear-shaped pendant on her forehead:
the pearls of Cassiopeia.
We walk in dew on late nights.

But the others.
Meet them on a June morning at four o’clock
when they come rushing toward you,
on your way to a morning swim in the green cove’s spray.
When you can sunbathe with them on the smooth rocks.
-Which one will you make yours?

Original

Kobolt

Oh, this one makes me ache. Ache. Ache. “Surely this/is the only thing we’ve never/wanted to talk about”.

To You
–Rolf Jacobsen

Original

Til deg
Tiden går (hva skal den ellers ta seg til).
En dag hører du den banker på døren din.
Den har banket på hos oss,
men jeg lukket ikke opp.
Ikke denne gang.

Vet du,
jeg har ofte stått og sett litt på deg,
sånn om morgenen foran speilet der
når du kjemmer håret ditt, det
knitrer i det, som i sne i påskefjellet
og du bøyer deg litt frem (jeg ser det godt)
– er det kommet en rynke til?
– Det er det ikke. For meg
er du ung.
Det er sevje i deg, skog. Et tre

og med fugler i. De synger enda.
Kanskje litt lavt i høst, men likevel.
– Ikke en dag uten en latter i strupen,
eller det sakte streifet av en hånd.

En gang
må jeg holde den enda fastere,
for du vet, vi skal ut å reise snart,
og ikke med samme båt.
Noen har banket på døren vår, men gått igjen.
Dette
er visst det eneste vi aldri
har villet snakke om.